Skal jeg være helt ærlig med deg? Jeg synes faktisk styrketrening er ganske kjedelig. Likevel har jeg fulgt et fast styrketreningsopplegg de siste 3 årene. Helt inntil for en måneds tid siden. Da skjedde det noe som vekket meg fra dvalen og minnet meg på hva ekte bevegelsesglede er.
Ikke misforstå, tradisjonell styrketrening har stor verdi og jeg har ingenting imot det i prinsippet. Styrketrening er fantastisk basistrening for å sikre god helse, og det er nettopp derfor hoveddelen av min trening de siste tre årene har bestått av tradisjonell styrketrening. Etter to tøffe graviditeter med vond rygg og mye stillesitting, og to styrtfødsler, var muskelmassen i kroppen min kraftig redusert. Jeg følte meg svak, hadde ingen kontakt med kjernemuskulatur og kroppen føltes ustabil og fremmed. Etter fødsler og barseltid føltes det utrygt å trene utforskende bevegelsestrening, og de krevende yogasekvensene jeg regelmessig trente før jeg ble mamma ble for mye. Jeg hadde behov for noe stabilt, trygt og repetitivt for å bygge kroppen min opp igjen.
Styrketreningen gjorde virkelig susen. Jeg la opp en fast rutine med tradisjonell styrke- og kondisjonstrening tre ganger i uken. Jeg bygde meg sakte, men sikkert opp ved hjelp av egen kroppsvekt. Etter et år med målrettet trening kjente jeg meg sterk igjen. Jeg hadde fått kroppen min tilbake. Jeg fortsatte i samme tralten. Faste styrke- og kondisjonsøkter på faste dager. Rutinemessig, uten unntak. Jeg var så innlemmet i rutinen at jeg ikke la merke til hvor mye jeg kjedet meg. Før en helg i september, da alt ble snudd på hodet. Bokstavelig talt.
Jeg hadde meldt meg på en workshop med håndståendetrener Ulrik Ask Fossum. Håndstående var noe jeg trente mye på i tiden før jeg ble gravid. Jeg elsket følelsen av å være opp-ned, og det fokuset og tilstedeværelsen som håndstående krever. Etter graviditeter og noen ekstra mammakilo hadde det inntil nå føltes uaktuelt å være opp-ned, og håndstående har de siste fire årene ikke vært et element i min yogapraksis. Nå føltes det som tiden var inne for å hilse på en gammel venn.
For et gjensyn det var! Håndstående røsket meg ut av dvalen som styrketreningen hadde lullet meg inn i. Workshopen var svintung, krevende, frustrerende og så uendelig GØY! Det er jo dette jeg liker! Hvorfor gjør jeg ikke dette? Håndståendehelgen ble en kraftig påminnelse om hvor viktig det er å holde på med det jeg liker. Er det noe jeg har lært av å bli småbarnsmamma, så er det at tiden min er uendelig dyrebar. Og jeg vil kaste bort minst mulig av den på aktiviteter som ikke gir meg glede. Etter den helgen fantes det ikke tvil i meg. Jeg skal endre hele treningsrutinen min. For håndstående får jeg til å føle meg fri.
Jeg har byttet ut alle styrke- og kondisjonsøkter med målrettet trening for å lære å stå på hendene i ei rett linje. Ulrik er min stødige veiviser, og på tre uker har jeg hatt en fin progresjon. Jeg har hatt kvelder der jeg har vært utslitt, og det siste jeg har hatt lyst til å gjøre er å stå klint inntil en vegg på hendene. Men jeg har gjort det likevel. Og hver gang får det hjertet mitt til å danse. Hver gang får det meg til å føle meg fri.
Endringen i treningsrutinene mine har skiftet fokuset mitt fullstendig. Da jeg trente styrke dreide tankene mine seg mye mer om hvordan kroppen min så ut og hvor mye jeg veide. De tankene er nå borte. De er ikke viktige lenger, fordi jeg holder på med en aktivitet som gir meg ren glede. Å ta valget om å trene noe jeg liker har ført til at jeg trener mer andre ting jeg liker. Jeg har børstet støv av bevegelsestrening, dyrebevegelser og annen "alternativ" trening som jeg elsket å bruke tid på før jeg fikk barn. Det har vært en sann fryd å finne veien tilbake til mine gamle venner. Selv om jeg ikke er like ung, sterk og energisk som jeg var da jeg var 25 år og barnløs - så har jeg oppdaget at friheten og bevegelsesgleden fremdeles er like sterk som da.
Hva med deg? Trener du det som får deg til å føle deg glad?
Har du lyst å prøve deg på en ukonvensjonell treningsøkt? Prøv deg på locomotion-økten fra GMB her:
Og du. Ta vare på deg selv, det er du verdt.
Namaste
Maja